– Det er på tide med en oppdatering av oppvekstsektoren.

– Det er på tide med en oppdatering av oppvekstsektoren.

47 prosent av unge mellom 16 og 19 år har følt seg ensomme i pandemien og stadig flere sliter med angst og depresjoner. Når behandlingskøene i psykiatrien vokser, setter myndighetene i gang strakstiltak for å løse akutte utfordringer, men problemet blir vi ikke kvitt før vi oppdaterer oppvekstsektoren. 

Av: Siri Abrahamsen, grunnlegger av World of Empathy

For en stund siden holdt jeg et foredrag på en ungdomsskole i Trøndelag. Da jeg spurte hva de tenkte på når de hørte ordene “psykisk helse” var svaret angst, depresjon og spiseforstyrrelser. Det er ikke psykisk helse, sier jeg. Det er psykisk sykdom.

Ideen om at ungdom må lære mer om angst og depresjon for å styrke deres mentale helse er merkelig. For sykeliggjøring av følelser er neppe veien å gå for å utvikle empatiske og emosjonelt robuste mennesker. I stedet må vi legge til rette for en hverdag som gir mening, utfordringer, mestring, glede, samhold og tilhørighet. Det høres kanskje vanskelig ut, men det trenger ikke være det i praksis. 


Små ting skaper positive ringvirkninger
For ikke lenge siden ble jeg tilkalt av en skole fordi elevene ikke kunne “oppføre seg”. Noen uker senere fikk de i oppgave å glede andre. Elevene fikk velge selv hvordan de ville gjøre det og resultatet var blant annet vask av badet til en gammel dame, muffins til alle ansatte på skolen, hagearbeid for en lærer, gode samtaler med byens løse fugler, hyggelige plakater i en rundkjøring og vafler til den videregående skolen. Små ting som skapte positive ringvirkninger i nærmiljøet, sosiale medier og anerkjennelse av ungdommene. Med enkle grep hadde de som ikke kunne oppføre seg, gjort hverdagen bedre for mange – og lært mye om seg selv og egne følelser på veien.

Med små grep kan prosjekter som dette settes i system og inkluderes i skolehverdagen for alle. Det er viktig fordi vi mennesker trenger å vokse og oppleve mening i det vi gjør. Det gjelder også for ungdommen som trenger å bryne seg på utfordringer som er større enn sitt eget karakterkort. De trenger å få være med å ta ansvar for reelle utfordringer større en dem selv. Ikke bare for deres egen psykiske helses skyld, men for å stimulere sårt tiltrengt læringslyst og motivasjon.


7 av 10 kjeder seg på skolen
Ungdata-undersøkelsen fra 2020 sier at hele 7 av 10 på ungdomstrinnet kjeder seg på skolen. Et tydeligere signal om at det er på tide å gjøre noe med formen på skolehverdagen skal man lete lenge etter. Trenger vi for eksempel å lære mer teori om folkehelse og livsmestring, eller bør vi satse på en skolehverdag som fremmer folkehelse og livsmestring i praksis?

Forskning viser at det som gir livsglede, livskvalitet og god helse handler lite om akademiske resultater og mer om relasjoner, mening og tilhørighet. Jeg vet ikke om det finnes undersøkelser som dokumenterer at det er en sammenheng mellom måten vi organiserer skolehverdagen, kjedsomheten som utvikler seg når barna blir større og at mange mister litt av engasjementet, gnisten og driven de hadde i barnehage og småtrinnet. Men etter mange års arbeid i skoleverket tror jeg sannsynligheten er stor for at mange av utfordringene kunne vært løst om vi organiserte hverdagen på en annen måte. 


Karakterer som stressfaktor
De siste årene har jeg sett mange  “Du er god nok kampanjer”, men måten vi vurderer hverandre på gjør vi ikke noe med. Vi later som vi syns barna våre er gode nok som de er,  samtidig som vi fortsetter å veie, måle, teste, prøve og karakterisere dem hele tiden. Hvorfor skal vi vurdere ungdommene vår på en måte vi aldri hadde akseptert selv? Bare tenk om alt du gjorde på jobb skulle testes og få en tallkarakter fra 1–6. Tenk om du ikke kunne samarbeide med noen av de andre voksne om å løse en oppgave – fordi det var juks. Tenk om de av kollegaene dine som ikke hadde minst 4,5 i snitt, mistet jobben. Hvordan hadde det påvirket arbeidsmiljøet og stressfaktoren i din hverdag?  

Jeg mener ikke at skolen skal ha ansvaret for alt her – for de som jobber i skolen gjør en fantastisk innsats for ungdommene våre. Likevel kommer vi ikke utenom at systemene trenger en oppdatering. Hvis vi ikke gjør noe med strukturen og innholdet i hverdagen til ungdommene kommer ikke den negative trenden til å snu. For akkurat nå dreper vi gnisten til mange med en ordning som fungerer greit nok for mange, men langt fra godt nok for alle. 
Derfor må vi endre systemet så det gir mer glede, overkommelige utfordringer og mening i hverdagen – og nå som vi er på vei ut av en pandemi har vi en enestående mulighet til å vise ungdommen at vi har lært og tar deres utfordringer på alvor.

La oss derfor ta de grepene som trengs for å skape et godt og bærekraftig oppvekstmiljø som vil vare i generasjoner. La oss bygge på forskningen som forteller oss hva som gir et robust, godt og langt liv. La oss finne retning sammen, så alle elementene får plass både hjemme, på skolen og på fritiden – digitalt og fysisk. Det vil kreve både tid og ressurser, men i kampen mot psykiske lidelser er forebygging og verktøy som skaper robuste og empatiske mennesker den beste og rimeligste medisinen som finnes.